Som pust gjennom kulde mot vake sanser en trekk over trekledd golv En nattpyre våkner og hveser og danser Hun har varmen i sin vold Ild i tørre kvinnehender Røde flammer til en brann Pyren skriker, flammen tenner Sprer seg fra en sprukken hand Pyren forsvinner fra lyset og varmen som spinkel, støvgrå skygge Pyren er fryd, hysteriet og harmen gir Underjord ære og hygge Pyren har varslet den ondskap hun førte Den smerte hun har voldt Tilbake står intet av det hun berørte med flammene som hun holdt.