Høyt over kronene sprer den sin kulde som solen frosset til is. Som drankere og loffere på jorden blir fulle er månen full på annet vis. Langs vinterkledd skogbunn kaster den skygger av gråsprengte gamle stammer. Som en hyllest til månen og månetronen høres ærende ulvejammer. Som en vandringsmann med mål vandrer den over vidåpen nattesvart himmel, og som mannen på veiene streifer den ensom, på en nattehimmel.