Vinterdoden

Tiden en kommet som engang var fortalt
der menneskets verden i sorg bli lagt
Tre kalde vintre legger sin bleke arm
rund Mannheims frostbetonte land

Et skall av skjebnens dystre tone
setter sprekker i dodens frosne krone
Sulten venter verden derunder
forbi porten og Hels ulvehunder
Fra en verden av evig fortapelse
til en annen med boddelens fortatelse

En hyklersk strid blant levninger
fortapt i vinterdod
graver apne pa snoen sa blodrod
Liv gar tapt ved fiendens og ens egen hand
spunnet blir nornenes skjebnesband
Lagt i frossen aske

Den fortviltes kamp-
tarer bundet til evighet
Alle smertesk rik samles-
til helvetes borgens profet
Sa trist alt er-
det sorgelig fortalt
Farvel-
en tom evighet, alt er forfalt

Tid er ei tid her mer
Liv er ei liv noensted
Et oye kan ei som et oye se
Forsvunnet er alt folk og fe
Horer ei en vissen tone mer
Sanser intet, foler intet
Vinterdoden flere hundre dager lange
tok alt.. men vent..