Eikeåndlik; tryllestaven.
Trollmann med nøkkel og maske,
naken og hvit, ned i graven,
kun kledd i vår verdens aske.
Langs vegger; lange, spisse spyd.
På benkene brynjer av stål.
Han lister seg inn uten lyd,
på bakken ser aske fra bål.
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.
Inn i haugens mørke rike,
der sitter de stille døde.
Må ikke for frykten vike,
men reise til verdens øde.
Taket tekket med store skjold,
hjelmer, belter, kniver og sverd;
over steinhallens brune mold
en skapning, en kvinnes gjenferd!
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.
Seidmannens ham i treet ute,
henger, sitt hode den luter.
Kuen blør, hører den tute,
seidmann løser sine knuter.
Seidmannen henter de gaver
som de bleke døde gir ham,
fra gamle, mørke steingraver
han finner det vakreste fram.
Jeg reiser til Kelio.
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.
Belte og brynje, kaker og klær,
hjelmer og himmelske våpen,
runer og vers, tørkede bær,
døren til graven er åpen!
Fra alver, våpnene smidde,
til lyse gjenfødte døde,
dem som mot ulvene stridde
i verden som nu er øde.
Jeg reiser til Kelio.
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.