Epilogue: Alene

In Vain

    Continúa después del anuncio

    Jeg rir i nattens måneskinn,
    for dette er min skjebne.
    En hvileløs som lever kun
    om nettene, alene.
    Med min sjel knust til grus,
    holdes jeg i skyggen
    av hender fra et liv engang,
    Som nå har vendt meg ryggen.
    Jeg hater og beundrer de som
    gjennom søvn kan rømme
    inn i fantasien. De som tar for
    gitt å drømme.

    Stillheten er voldsom.
    En skrikende sirene
    som hånlig henger over meg.
    Den vet jeg er alene
    Den kjenner min historie,
    og leser fra mitt minne,
    fra bildene jeg aldri maktet
    å få til å forsvinne.
    Den vet mitt skrik er sjanseløst.
    Det overdøves fort.
    Her skal stillhet høres!
    Her svinner lyder bort...

    Continúa después del anuncio

    Hypnofobi. Mørke og natt.
    Kakofoni. Ensom, forlatt.

    Jeg ler i nattens måneskinn,
    hvor tiden aldri går.
    Forsonet med en skjebne som
    jeg tror jeg nå forstår.
    Jeg fremfører et skuespill.
    Verden er min scene.
    En enmannsforestilling
    om en mann som er alene

    Información de la canción

    Composición:

    ¿Los datos están equivocados?

    Enviar revisión