Sorgens Klør

I min drøm jeg så
Dansende skygger på himmelen grå
Ut i fra den blødende solnedgang
To ravner fløy side om side

I deres øyne dødens symbol jeg kunne skimte
Som løv henfarer maktesløst mot høstvinden

Falt jeg gjennom brennende tåke
Høyt jeg svevde, fort jeg falt
Inn i dødens øyne jeg stirret
Den søte stemme hvisket

Der nede er det ingen glede å finne
Bare bitterhet og sinne!

Sorgens klør de rev i mitt indre
Flammer slikket min kalde kropp
Den mørke omfavnelse forseglet min skjebne
Gjennom tåken en mektig port jeg kunne skimte
Deretter som et mektig slott
I skumringen kunne jeg se dødens rike

Med et voldsomt tordenskrall åpnet porten seg
Under den stjerneløse himmel entret jeg dødens port
Her i disse tidløse haller finnes ingen gledens latter
Her hvor intet liv gror gjenstår bare dødens symbol
Fordømt som den døendes drøm
Vandret jeg gjennom dødsrikets port... Undrende