I livet mitt
kom og gikk du som en komet.
Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen
som holdt deg i stramme og slakke tøyler.
Men en slags øy i verdenshavet var jeg vel?

Du dro forbi med håret for fulle seil,
et myrullslep av lys
på den endeløse blåmyra.

Av og til gjorde du strandhogg.
Det var fint, fint.
Men hver gang jeg snudde meg mot deg
var du borte.