Minnenes ekko stiller timen 
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra 
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker 
Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra 
Drakk jeg for meget av livhåpets krus 
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt 
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus 
Er det eneste ene igjen - Som er mitt 
I min ensomhet vet jeg likevel 
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv 
Derfor er jeg rolig når 
Repet strammes rundt min nakke 
Stumme vitner kan ei gi trøst 
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte 
Det landet av fortapelse 
Jeg egenhendig skapte 
Denne intense dragning mot dødens portaler 
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir 
Behersket siden tidenes morgen 
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen
El eco de los recuerdos marca la hora
Amordazado en las cadenas de la pesadez mental, caigo
Ya no estaré amarrado al ancla de la melancolía
Pero finalmente extingue el anhelo - después de irme
¿Bebí demasiado de la copa de la esperanza de la vida?
Tomé la vanidad de la alegría por sentado
Por mi lucha contra el dolor del vacío - esta intoxicación del miedo a la muerte
Es el único que queda - que es el mío
En mi soledad aún sé
Que no tengo a nadie a quien agradecer sino a mí mismo
Por eso estoy tranquilo cuando
La cuerda se aprieta alrededor de mi cuello
Los testigos mudos no pueden dar consuelo
Los soldados rasos en la asamblea del coro grave nunca entenderán
Esa tierra de perdición
Yo solo creé
Esta intensa atracción hacia los portales de la muerte
(Tengo yo como) un estudio errante en un messe noir ahogado por las lágrimas
Dominado desde el principio de los tiempos
Pero algo que nunca dejé ir - fue el dolor